Dag 2, Sommarøy – Hamn i Senja

Som så mange andre norske lokalsamfunn, skryter Senja av at det er et “Norge i miniatyr”. De har i alle fall sletteland, NAV-klienter, høyfjell, fjorder, fiskeoppdrett og tunneller.

På lokalnyhetene ble det varslet at dagen på Senja kunne bli preget av lama-jakt. Det er ganske unorskt. Men takket være en eller annen subsidie drives det med lamaoppdrett i tillegg til all laksen. Og noen lamaer har rømt. Derfor måtte vi ikke bli overrasket om vi hørte rare lyder i fjellet.

Beklageligvis gikk vi glipp av spenningen. Men Senja har mye annet flott. Mange av dem som ga oss tips på forhånd sa at Senja har alt Lofoten kan by på, med unntak av alle turistene. Det er sannsynligvis sant. Vi så tåke, syklet i regn (mye regn), passerte fantastiske fjell, spiste dårlig mat (i Mefjordvær), fikk lyst til å bade på hvite sandstrender, til vi kom på at dette er subarktisk badeliv, og vi syklet bratte bakker.

(Barna på bildet er tyske, foreldrene ville ikke svare på om dette var en slags galskap som følge av streng oppdragelse, Kanskje var det deres form for protest, for å markere at juli er måneden for sommerferie, ikke leking i Julenissens forgård).

Bortsett fra været, som var vått og grått, hadde vi en fantastisk dag. (På miniussiden kan det også legges inn at vi syklet en mil ekstra til Mefjordvær, for å spise lunsj. Men den oppskrytte fiskesuppen var utsolg. De solge “hamburgere” som minnet om karbonadene i Aftenpostens gamle kantine, det eneste som manglet var den beryktede allværssausen).  Naturen er rett og slett overveldende. Fjellene langs fjordene er kanskje ikke høye etter jotunheimstandard, men et par hundre meter over havet er det snauskog og høyfjellsfølelse. Takket være norsk distriktspolitikk og forakt for samfunnsøkonomisk nytte, er det nå mulig å sykle langs Senjas kyst. Problemet er at det innebærer en del tunneller. Mange av dem er utstyrt med et slags symbolsk sykkelvern. Vi trykker på en knapp ved inngangen, og bilene er forventet å ta ansvar så lenge et lite oransje lys blinker. Vi satset mer på reflekser og solide sykkellys.

Noen av tunnellene gikk i solide oppoverbakker, og var et par kilometer lange. Det var ingen god opplevelse, særlig ikke med uerfarne bobilsjåfører bak oss.

Vi endte opp på hotell i natt også, og må tørke opp. Til frokost i dag tidlig møtte vi et britisk ektepar på vår alder, Peter og Andrea, som er på vei fra Tromsø til Roma. Vi spiste middag sammen, og utvekslet erfaringer. I går kveld (tirsdag) fikk de faktisk sine femten minutters berømmelse, da de ble intervjuet på TV2 om sykkelturisme. De bor i Devon der Julia og jeg syklet for noen år siden. Der har de bakker på 25 % stigning!Allikevel var de også ganske møre etter dagens bakker.

I morgen blir roligere, forutsatt at vi finner et hotellrom i Andenes.