Vi har lenge hatt en følelse av at vi har dårlig karma, både når det gjelder midnattsol og hval. For snart 20 år siden var vi nesten hele juli i Nord-Norge, og måtte nøye oss med midnattståke. (Det er Julia som ikke har sett solen midt på natta, Gunnar har tross alt forsvart indre Troms mot Sovjetsamveldet en hel sommer). I 2011 syklet vi rundt Nova Scotia i Canada og forsøkte oss på to hvalsafarier. Begge gangene var totalt fiasko.
Derfor var det med bange anelser vi meldte oss på midnattshvalsafari, og betalte en substansiell avgift. Da vi dro utover i en såkalt RIB var det fortsatt litt solskinn, men etter hvert som vi nærmet oss midnatt skyet det over. Følelsen av at vi sto i fare for å ødelegge for resten av turistene økte, etter hvert som vi stirret og stirret, uten å se så mye som en nise. Noen ganger så guiden et eller annet, og vi satte opp farten dit. To ganger så vi hvalen forsvinne i dypet, fra stor avstand.
Men, endelig, etter godt over en time, fikk vi se ham, en svær spermasetthval som lå og blåste.
Det var gøy, men varte ikke lenge før den slo med halen og forsvant et par kilometer ned i 
dypet.
Nå kan vi i alle fall si at vi har sett hval, på tredje forsøk.
Fra “feltet” gikk turen inn mot kysten og fuglefjellene på Andøys vestside. Det var også en artig 
opplevelse, ikke minst med alle lundefuglene. Det er titusenvis av dem, og de var over alt.
Vi så også flere ørner, svære havørner med hvite haler.
På bildet blir en av dem jaget av måker, i alle fall så det slik ut for oss. Ørnene spiser fisk og lundefugl.
Gunnar skulle ønske seg både bedre lys og bedre optikk på kameraet. Men opplevelsene har vi med oss.
Planen er å ta det rolig nedover i Vesterålen, som alle innfødte sier at er langt roligere enn Lofoten. I dag blir det trolig fjelltur.