Dag 5, Bleik til Sortland 100 km

Butikken på Nordmela har en kafe (uten apostroffer, c og slikt jåleri) der de innfødte drikker kaffe av kopper med navnet sitt på. I dag var samtaletema gårsdagens fotballkamp mot Bleik, der Bleik feide over gjestene fra tettstedet lenger sør. Men bortepubllikum hadde forklaringen klar. De beste spillerne var ute på fiske, og ble erstatet av gutter fra juniorlaget. Så bleikingene må ikke komme her og komme her.

“Og koffor sær vi på disse kjerringan spelle fotball”, spurte en av dem, med henvisning til det pågående og TV-endte mesterskapet. For vinner de, spiller de dårlig uansett, og taper de er det helt for jævlig dårlig, så kanskje det er bedre å ikke se? Men de var enige om at de kom til å følge med, om ikke annet for å fastslå at det er for dårlig, og at selv guttan fra Nordmela kunne slått kjærringan.

Som om ikke fotballen var ille nok, snakket de om været. En av damene (den eneste med egen kopp, resten var mannfolk) fortalte at det året sønnen hennes lærte å snakke, var det så dårlig vær at de første ordene han sa var “kuling og storm i kastene”. Ellers ser de egentlig ingen grunn til å se værmeldingen, for den tar feil 38,et-eller-annet prosent av gangene. Særlig kjerringene som spår tar feil, egentlig er det best å følge med på den islandkse værmeldingen, den treffer riktig mer enn 50 prosent.

Men i går kveld forsvant både regnbyger og skodde, utrolig nok. Slike kvelder tar de innfødte på seg dunjakker og bukse-under-lang (helst i ull) og trekker ut for å nyte været. Campingverten i Bleik fortalte at folk var kommet helt fra Narvik for å nyte det som kanskje vil vise seg å være årets eneste sommerhelg. Campingplassen hans var helt full. Men det var til å leve med. For gjestene er enten over 60, eller har småbarn og er livredde for at de skal våkne.

Kvelden var fantastisk, med et for oss uvanlig blekt kveldslys, som gjorde den hvite sandstranden enda mer spesiell.

Vi gikk en tur i Bleik, en merkelig kontinental landsby oppe i nord. Her bodde bøndene i landsbyen, eller “gården” som de kalte det, og drev husdyrene ut på fellesbeite. Fjøsene lå som en slags beskyttende vegg mot nord-vesten, som kan være lei her oppe. Nå innredes mange av dem som utleieleiligheter for turister. Eller de blir samlesteder for mannfolk som vil slippe unna maset hjemme.

Julia har offisielt fortsatt ikke sett midnattsolen. Men før hun sovnet en halvtime før klokken 0.00 så utsikten vår slik ut. Dermed har hun i hvertfall sett halvpåmidnattsolen, og det teller nesten.

Lørdagens sykkeltur var slik syklister drømmer om. Strålende solskinn, men ikke for varmt. Sterk vind, men bakfra. Fine veier, men lite trafikk. Fantastiske fjell på alle kanter, men veien var flat som i Danmark. (På 100 kilometer “klatret” vi totalt 700 meter!).

Naturen er rett og slett utrolig vakker. Vi spiste lunsj (og hvilte middag i samme slengen) ved sjøen. Det var nesten t-skjortevær.

Vi endte opp i Sortland, en ikke helt svart by. Men selv en lørdagskveld kan man gå en stund uten å møte på folk. Imidlertid er ikke alt trist i Sortland. Byen har “the blues” Den markedsfører seg som “den blå byen ved fjorden”. Husene i Shell- og domusarkitektur er malt blå, i steden for sin naturlige grå farge.

Det hele begynte som et kunstprosjekt etter ide fra kunstneren Bjørn Elvenes, på slutten av 1990-tallet. Etter å ha kranglet med kommunen, fortsatte de hver for seg. På et eller annet merkelig vis har kommunen fått offentlig støtte til å male hus med blå farge. Kanskje helt uten at resten av landet og verden har registrert det, mener kommunepolitikerne at blåbyen er satt på kartet. Den er registrert med norsk varemerke nummer 246391!

Ironien her er selvsagt at landets blåeste sted, bluesbyen Notodden, har et byggefelt som heter Grønnbyen. Vi lette etter en OK restaurant på nettet, utvalget er ikke stort. Kinarestauranten har ikke skiftet meny på 20 år. Den tredje mest populære restauranten er et gatekjøkken med kebab. Men vi fikk veldig god mat på et mat og vinhus på havnen.