Dag 7 – Fjelltur i fjæra

Om man er som meg, og sier “multer”, er man stemplet i Distrikts-Norge. Det er noe ‘ente generasjon Oslo over oss som ikke sier molter, eller moltebær. Men multene vi har plukket i Vesterålen er de beste, største og søteste jeg noen gang har smakt. Ikke så mange er modne, men de vi finner er fantastiske.

Og multemyrene går ned til havet. Det fikk vi bekreftet i dag. Nyksund er så flott og været så spesielt, at vi bestilte en natt til. Dermed ble det langtur til fots i dag. Vi fulgte i dronning Sonjas fotspor, det er hun som i sin tid ga navnet til “Dronningruta”. (Det finnes en dronningrute i Steigen over på den andre siden av Vestfjorden også, den er heller ikke snau).

De 15-16 kilometerne er stort sett vertikale, enten opp eller ned. Vi var oppe i godt over 400 meter, og så inn over fjellene i øst, eller utover havet i vest. Det var fantastisk, uansett hvilken vei vi så. Innfødte benyttet også sjansen i dag, det er ikke ofte de har så varme, solfylte og vindstille dager.

Ut mot havet, ved Stø, fikk vi kvefjordskake og kaffe på en campingplass. Like sør for plassen er det en badestrand med hvit sand og krystallklart turkist hav. Man kunne tro at turen gikk i Adriaterhavet. Men det var få på stranden og færre i sjøen. De som badet var unge, og sannsynligvis med høy toleranse for kaldt vann.

Nyksund var tema i gårsdagens blogspot. I gangen på herberget henger en helside fra Dagbladet i 1971 (fullformat). Artikkelen er skrevet av Arthur “Oluf” Arntzen, og handler om sentralisering. Nyksund var den perfekte “case”. Folk ga opp livet i distriktene og flyttet sørover. De reiste hele 10 km, til Myre. Det var der fiskerne leverte fangsten, og dit jobbene flyttet. “Svarten ta sentraliseringa”, freste et av intervjuobjektene. Staten ønsket utviklingen velkommen, og støttet folket økonomisk om de forlot utpostene. Men “flyttepengene” var ofte ikke større enn gjelden på det verdiløse huset de måtte forlate. Arntzen beskriver en av dem som nekter å flytte: “Han har drevet med mink og underskudd i mange år”.

Men 20 år senere ble det “liv i husan” igjen. Nå gir det inntrykk av å være et livskraftig småsamfunn. Med bittelite drahjelp fra selveste dronningen der nede i Oslo.