Dag 8 – Nyksund-Melbu 100 km

Kan det bli vakrere?

Vi forlot Nyksund i fuktig tåke, men med gullfarvet solskinn som av og til brøt gjennom. Etter den første milen handlet vi i Myre, og fra da av skinte solen. Vi valgte en omvei, på vestsiden går en rolig og ganske kupert småvei sørover til Stokmarknes, i stedet for den mer travle veien på østsiden.

Rundt nesten hver sving, og det var mange av dem, sa vi til hverandre: “Kan det bli vakrere nå?”. Fjellene har en Tolkien-kvalitet, det er ikke vanskelig å se for seg at tvilende hobbiter begynner å klatre i dem, eller en litt fjern Gandalf vurderer farene for troll. Gang på gang grep jeg meg selv i å nynne Youngs “I’ve come down from the misty mountains”. Jeg stanset i tide, ingen hørte meg, jeg vil jo ikke ødelegge estetikken med min umelodiske brumming.

Vi fant ingen modne multer i dag, dessverre. Men i grøftekantene er det mer markblomster enn jeg er vant med å se hjemme. Jeg får også følelsen av at de er skarpere i fargen, men det kan bare være et resultat av at jeg er i feriemodus og ser lyst på livet.

I morgen forlater vi Vesterålen og starter sykkelturens siste etappe, i Lofoten. Jeg er spent på om vi får bekreftet det alle sier, at Lofoten er overbelastet og ikke har plass til alle turistene. Det er nesten 20 år siden vi var der sist, og da fikk vi steder å sove hver natt. I år har vi med telt for sikkerhets skyld.

En ting som ganske sikkert stemmer, er at Vesterålen kan konkurrere med Lofoten når det gjelder landskap og estetikk. Det er vakkert absolutt hele veien. Og ingen kan klage over at turismen har tatt overhånd. Ulempen er at det er ganske dårlig infrastruktur for sånne som oss. Både i Stokmarknes og Melbu var det umulig å oppdrive hotellrom (om man ikke regner 3500 kroner for en natt i Stokkmarknes som et OK tilbud. Vi fant et privatrom, og klager ikke. Men det er også langt mellom de spennende restaurantene. Standar veikromat ser ut til å være vanlig.

Her i Melbu skal de ha to “røykerirestauranter”, og det høres jo spennende ut. Men begge var stengt.

Stengt var også fiskeindustrimuseet. Alt vi fikk se var et heller kryptisk veiskilt med “Gul liste”.