I går kveld kom tåken, eller skodda, sigende inn sundet ved Melbu. Den var tett og kald, og den la seg til for natten. Da vi sto opp og skulle sykle ned til fergen, lå den der fortsatt.
Fergen tok oss fra Vesterålen til Lofoten. Vi begynte med å sykle en durabelig omvei, dels for å slippe unna den trafikerte E10, og dels på grunn av at vi har god tid og vil se mest mulig. Problemet er at vi ikke så stort. Tåken lå som et 
lokk over oss. Fjellene så ikke ut som stort mer enn bratte åssider. Om det var flotte, dramatiske eller rett og slett spektakulære, ante vi ingen ting om. Det var grønt og pent, men ikke særlig mye å skrive hjem om. Vi syklet gjennom et lite sted kalt Grunnfør. Med bedre timing skulle vi ha sovet der.
Langs stranden lå deler av den gamle kystflåten. Når dekk og skrog har råtnet bort Er det til slutt bare motoren igjen. Vi så også motorer som var i ferd med å forsvinne. Da har de nok ligget der en stund. Langs samme fjord sto utrangerte og avskiltede lastebiler ute i en myr. Det er rart, med tanke på hvor mange steder slikt kan gjemmes bort, om man på liv og død vil slippe vrakpant. Men det er urettferdig å gi inntrykk av forfall og søppel langs veien. Det er imponerende hvordan kulturlandskap, hager og hus vedlikeholdes.
En nederlandsk syklist tipset oss om Grunnfør Bicycle Shelter, han hadde overnattet der med den spanske kjæresten sin. 
Men vi kunne ikke legge oss til etter et par mil, og uten særlig annen mat enn instant havregrøt. I tåka så vi heller ikke hvor det lå. (Bildet er lånt fra nettsiden jeg lenket til over).
I stedet spiste vi lunsj-burger på Fyret i Laukvik. Da var vi ganske frosne. “Om dokker e på veg tel Svolvær, træff dokker sola der”, sa kokka. Nordvesten har dratt med seg kald luft og tåke til nordkysten på Austvågøy. En annen innfødt bekreftet at vi ville finne solen, hun hadde selv sett den.
Vi syklet østover til Vestpollen, gjennom et grønt og flott kulturlandskap. 
Damene hadde helt rett, været ble stadig lettere. Fra å se bare fjellenes grønne underskjørt, ble stadig mer av de forføreriske formene avslørt. Men det er kjølige skjønnheter, med sne på toppene. Den siste kilometeren før vi kom inn på E10 igjen, er noe av det peneste jeg har tråkket.
Dersom bobilmennesker er på ferie, lurer jeg på hvorfor de har så dårlig tid. De kan jo ikke suge til seg og fordøye landskapet de farer gjennom, eller se fjellene, når de på liv og død skal bedrive risikosport og forbikjøring rett før svinger og bakketopper.
Vi endte opp i Kabelvåg, hos en kar som leier ut rom. Egentlig skulle han helst hatt en hel familie her, som betaler store penger. Men såpass sent på dagen gikk han for det sikre, og lot oss bo her for halv pris. Dermed ble det ikke telt i natt heller. I stedet har vi fått kjørt en vaskemaskin og spist varm mat.
Livet er ikke det verste man har….