Europaveien, og gleden over det norske
De innfødte er urolige i kveld, og sier at de blir slik når været er så fantastisk. At det ikke er noe særlig til sommervær i sør bidrar til gleden. På de hvite sandstrendene er det plasking og solbading i turkist hav. Hadde det ikke vært for de snedekte toppene, kunne man trodd vi syklet langs Adriaterhavet.
Før turen fikk vi tips om restauranten Himmel og Havn i Ballstad. Rådet om å spise der kom ganske sikkert ikke fra en syklist, for det er en ganske bratt og lang omvei. Men vi fikk et greit sted å sove, og spiste fortreffelig. Dersom den lokale fergemannen og jeg har forstått hverandre, og ikke noe uforutsett skjer, får vi båt over til neste øy i morgen. Da slipper vi både den lange tilbakeveien, og en ekkel tunnel.
Deler av dagens tur måtte gå langs E10, det finnes rett og slett ingen alternativ. Med tanke på trafikkulturen vi ble utsatt for, er jeg i tvil om hvor godt reiselivsnæringen tenkte seg om før de markedsførte Lofoten som sykkeldestinasjon. Vi er erfarne syklister, vant med å høre lyder bakfra og tolke trafikken, men ble vettskremt av audisjåfører i sin form for feriemodus. Så har vi bobilene, som ikke har peiling på hvor stor plass de tar på veien. Mindre erfarne syklister bør holde seg til Vesterålen, der er det bedre småveier og mindre trafikk.
I morgen må vi sykle enda mer på Eurpaveien, andre muligheter har vi ikke. Lørdag tar vi ferge tilbake til Bodø og bilen.
Julia fikk ikke sett ordentlig midnattsol denne turen heller, bare halv på midnatt, før den forsvant i skyene. Hun har heller aldri sett nordlys. Men i kveld hadde vi en flott solnedgang, som med iphonens redigeringshjelp ble noe i nærheten av et meteorologisk fenomen.