En snøball ville ikke hatt noen sjanse langs veien i dag, men det er den eneste likheten med helvete jeg kan komme på. Vi la av gårde etter at nattmannen på Hotel Cap d´Or laget frokost til oss 07.00. Da var det fortsatt litt kjølig og lite trafikk på veien.
Følelsen av å starte på en skikkelig langtur er noe helt spesielt. Forberedelsene er over, uten at planen er lagt utover start- og stoppsted. Det er en forventning om noe godt og spennende, blandet med litt bekymring for at noe går galt. Rutiner med pakking må sannsynligvis justeres de neste dagene. Vi må også lære oss logikken i kartboken, sammen med Garmin-GPSen. (I dag ble det noen kilometer ekstra). Men først og fremst er det en frihetsfølelse. Nå er vi på egenhånd. Det er beina og hjulene som skal bringe oss «hjem» til Nederland. Lykkeopplevelsen er litt vanskelig å beskrive. Jeg vet at mange aldri har kjent den, og ikke ville følt ubehag om de satte seg på sykkelen med beskjed om at dette er begynnelsen på 170-80 mil.
I Tossa de Mar feiret vi evigunge Thomas, som har invitert venner dit hvert tiende år siden han var så ung at han syntes det var en god ide å løpe foran okser i Pamplona. Vi var 30-40 gjester! De fleste er på bildet under.
Mens de andre spiste frokost og forberedte seg på fly hjem, tråkket vi oppoverbakker inn i landet. Målet var litt vagt, men retningen er Frankrike. Vi bruker en nederlandsk kartbok, som viser oss virkelig små og sykkelvennlige veier.
Et problem vi ikke var helt forberedt på, er at så mange restauranter og butikker er stengt. Noe skyldes nok avfolking av landsbygda, kanskje litt helg og litt siesta. Men når man bør drikke 5-6 liter om dagen, er det trasig å lete etter kiosker, butikker og bensinstasjoner. Dessuten er noe av gleden ved å sykle i Sør at det finnes gode kaffemakere i enhver landsby. Forsvinner de, tar det litt av gleden.
Men landskapet er virkelig nydelig. Vi hadde en skikkelig klatring, som tydeligvis er populær for lokale syklister. Det var mange oppmuntrende ord og megetsigende blikk på tilhengeren, fra menn og kvinner som pustet og peste seg forbi. De dro ikke på noe ekstra vekt…
For å bidra til følelsen av at vi er unge (den kan få en knekk etter å ha feiret en jevnaldrendes 60-årsdag, tok vi i alle fall en selfie. Og ingen kan se rynker på oss!
For å understreke at vi ikke barec er kroppsdyrkende alfa-syklister, har det blitt litt kultur i dag. Vi fyker ikke bare over berg og gjennom daler, men befinner oss i Dali-land. I Pubol, hvor vi spiste is, bygget han sitt slott for den elskede Gala. Og vi kom oss til Figueres tidsnok til å se det fantastiske museet hans. Det var faktisk veldig morsomt. Han hadde til og med et lite sykkelinnslag, her videreformidlet av mobiltelefonen:
Det er kanskje ikke lett å se, men viser syklende menn.
Vi så også noen skikkelige klassikere, som Mae West- sofaen:
I morgen håper vi å være i Frankrike og se VM-finalen på en slags hjemmebane.