Få ting er verre enn å fortelle sin kone, seg selv og egen kropp at dagen på sykkelsetet er over, at vi er ved målet etter 96 km og 1400 høydemetre, for så å komme til en stengt hotelldør. Det skjedde i dag, heldigvis en tidlig og varm sommerkveld. Vi hadde atpå til bestilt rom via hotel.com og fått bekreftelse på at vi hadde rom på det eneste hotellet i Le Brugeron (de andre har gått konk). På nettet så vi at La Vie en Rose bar preg av å være en monopolbedrift. Det kan vi ikke bekrefte eller avkrefte, for da vi kom dit var alt stengt. Ingen svarte på telefonen.
Dermed måtte vi ringe til neste hotell langs veien, som kom med advarsler i guideboken om at det er enkelt, med do på gangen osv. Det var 15 km til Vollore Montagne. Doen er på gangen, men vertskapet fantastisk hyggelige. De kokte opp en kanin til oss. Dermed smiler livet igjen.
—
Dagen ble preget av mye klatring, og litt mindre nedover. Vi kom opp i rundt 1600 høydemeter, det er mye, for alle som ikke har forsøkt å sykle med bagasje. I dag var det dype skoger og gyldne åkere som preget landskapet. Etter bare noen kilometer så vi Le Puy for siste gang. De merkelige vulkanformasjonene er virkelig imponerende.
Det tok ikke lang tid før fikk en ny opplevelse:
Dette er det gamle familiesetet til familien Polignac, som var en viktig maktfaktor i Frankrike for 1200 år siden og opp gjennom middelalderen. Det var ikke lett å straffe dem, om en konkurrerende nessekonge skulle forsøke. For Polignacen var vikelig kongen på haugen. Familien døde egentlig ut på 1300-tallet, i betydningen at den siste mannen ikke fikk en mannlig arving. Men selvsagt fantes det en nevø som adopterte navnet. I 1895 ble Pierre Marie Xavier Raphaël Antoine Melchior de Polignac født. Han er faren til fyrst Ranier lll av Monaco, For nordmenn flest er kanskje Polignac best kjent som en god og relativt billig cognac, som man får på plastflasker på Gardermoen (praktisk på tur). Dette er også en fornem drikk, som endog er danske hoffleverandører. Prince Hubert de Polignac må ha følt at han vant et slags lotteri da et konjakkkoelletiv tok kontakt og fortalte at de trengte et bra merkenavn. Han stilte opp, og fikk jobb i samme slengen.
Også i dag gikk turen stort sett på småveier. Vi jukset litt og fant noen raskere og litt mer trafikkerte veier. Men der opplever man ikke slikt:
Det tar riktignok tid, men man ser mye pent, både på veien og over.
