I dag hørte vi fuglesang, vi luktet kumøkka som bonden spredde på jordet, vi så årets avling bevege seg i vinden, og vi hørte at det suste i sivet. Ikke noe av dette er en selvfølge.
Noen ganger blir jeg spurt om hva jeg tenker på, når jeg sitter på sykkelen hele dagen. Her er et sammendrag av dagens tanker. Noe er alvor og tanker jeg gjerne deler. Til slutt kommer slikt jeg synes det er litt flaut å snakke om…
For nøyaktig 100 år siden så det slik ut her:
Vi har syklet gjennom et landskap der ingen trær er eldre enn 100 år. Inn i Verdun kom vi på avenyen for den ukjente soldat, og ut av byen via avenyen for den døde mann. Så passerte vi landsbyen som ble ødelagt og forlatt. Der er bare noe av kirkegården igjen, etter at fronten gikk tvers gjennom byen i 1916. Jeg gikk en liten tur inn i skogen, og det er fortsatt kratere og skyttergraver der. Etter krigen var det så uttrygt i dette området at ingen kunne gjenoppbygge husene sine.
I dag ser det slik ut, der det bare var gjørme, lik, grøfter og gru for 100 år siden:
I morgen skal vi sykle gjennom Ardennene (i alle fall begynne på dem). Det er 70 år siden tyskerne satte inn sin siste store offensiv, og tusenvis av unge menn døde. Nå er det et av Belgias viktige turistmål og rekreasjonsområder.
Dette området har vært som en fender i europeisk stormaktspolitikk siden tidlig middelalder. Særlig kriger mellom Frankrike og Tyskland har gått hardt ut over sivilbefolkningen. Årene siden 1945 er kanskje de tryggeste borgerne her har hatt på over 1000 år.
Etter 1918 var det hevn og nasjonalisme som preget oppgjøret, for ikke å snakke om hvordan slike følelser preget stemningen i de krigførende landene. Noen advarte allerede da, om at kimen til en ny krig lå i oppgjøret. Etter 1945 ble enkeltpersoner straffet, mens Europa tok skjeen i en annen hånd, for å mate befolkningen i taperlandet. Rivalisering ble erstattet av handel og internasjonalt samarbeid. Riktignok fikk vi NATO for å forsvare Vesten mot Sovjet. Men like viktig, vi fikk det som senere ble EU, for å svekke konflktpotensialet i Vesten.
Under veis i dag tenkte jeg på hvor skremmende det er når denne «verdensorden» svekkes av populistiske politikere, som ivil erstatte stabiliteten med nasjonalisme. Særlig når det kombineres med fremmedhat, eller -frykt, er det grunn til å ta frem bøkene om oppseilingen til de to verdenskrigene. Men trenger ikke å mene at internasjonal handel, EU og NATO er perfekte systemer, men vil man erstatte dem bør man ha klare løsninger og ikke bare følelser.
Det må være et mål at dette landskapet blir slik i 100 år til:
—
Så til den typen tanker man også får på sykkelen, men ikke uten videre deler. I dag var det riktignok ikke rekordvarme, men vi drikker mye. Ofte har vi blandet eplesaft og vann. Men svetter vi mye må vi erstatte diverse mineraler. Det er her sportsdrikk kommer inn. I USA drakk jeg Gatorade med lime og agurk, det var faktisk ikke så ille. Vi har ikke funnet noen fransk favoritt, for å si det mildt.
I dag tidlig kjøpte vi dette:
The Famous Diuke, Jungle Juice. Etiketten ser ut som om den er rettet inn mot en blanding av Infernofestival og Hells Angels. Smaken er, …. jeg vet ikke helt. Kanskje skyldes det inntrykkene fra Verdun.
Jeg kom til å tenke på balsameringsvæske. En ting er at neppe noe råtner med det første, om The Famous Diuke får impregnere det. Hvordan slik væske smaker, vet jeg selvsagt ikke noe om. Men det kan ikke være vondere… Faren ved å balsamere mennesker med dette, er nok at de kan lyse i mørket. Og slikt kan vi ikke ha!
I morgen er det tilbake til eplesaft, om vi ikke finner noe bedre…
Langt fra alle tanker er dype….