Dermed har vi syklet Frankrike fra sørvest til nord. Det tok 15 dager og en time. Jeg vet ikke hvor mange svettedråper det har kostet. Men det viste seg fullt mulig å vedlikeholde ølmagen gjennom vinlandet Frankrike. Å krysse grensen føltes godt, etter en halvtime var vi ved det første klosterbryggeriet, Notre Dame d’Orval. Ølet deres er langt fra noe typisk kloster, eller abdij eller trapist øl. Det er ganske som en engelsk ale, og de har bare en smak i alminnelig salg (noe mer for spesielt interesserte).
Vanligvis drikker jeg ikke øl til lunsj, men hva skal en stakkar gjøre? Søndag formiddag er det noe litt kirkelig over å drikke en Orval. Men den setter seg i bena, jeg har aldri forstått hvordan de tidligere Tour de France rytterne kunne bruke vin mot smertene. Min erfaring er at alkohol og fysisk aktivitet går dårlig sammen.
På vei ut av Frankrike og inn i Belgia må vi ha møtt hundre syklister. Belgierne skiller mellom fietsers og wielrenners. De første er syklister, i betydningen hverdagssyklister, tursyklister og bysyklister. Wilerenners er noe annet. Det er som forskjellen mellom å gå og løpe på ski. Wielrenners har racerstyre og fargerike drakter. For mange i denne delen av Europa spiller racersykkelen samme rolle i kulturen som langrennsskiene hjemme. Gutteklubber setter seg på sykkelen søndag morgen for å gjøre noe sammen. Ektepar drar på søndagstur, og kombinerer vedlikehold av kjærligheten med fysisk fostring.
I motbakkene tok de meg igjen, så på tilhengeren og sa «courage!»
–
Noen wielrenners kommer ikke mye lenger enn et par skjenkesteder langs landeveien. Den samme herreklubben i sporty antrekk satt på kafeen ved Orval da vi kom, som da vi dro etter lunsj…
Vi var inne og så ruinene etter det opprinnelige klosteret. Det var 800 år gammelt da revolusjonen brøt løs i Frankrike, og de revolusjonære brukte halvannen uke på å tilintetgjøre en viktig del av den europeiske kulturarven.
Det varte helt til 1920-tallet før troende virkelig fikk fart på arbeidet med å gjenreise klosteret. For å finansiere virksomheten begynte munkene å brygge øl og lage ost. Det er med andre ord lange tradisjoner, men med et betydelig avbrudd som ligger bak dagens kloster. Også klosteret skiller seg ut fra slik vi vanligvis forestiller oss religiøse bygg. Det er et fantastisk anlegg i art noveau-stil. Samtidig bygger det på tradisjonene fra middelalderen.
Dagens virksomhet er veldig delt. På den ene siden har man turismen, med ruinene, restauranter og «giftshop» (hvor man får låne håndkjerre for å trille øllet man har kjøpt ut i bilen), og et aktivt klosterliv. Turister får ikke slippe inn i dagens kloster, det er forbeholdt munkene og gjester som vil være et par dager for å meditere, be eller søke sjelesorg. Jeg sjekket om det var mulig å bo der én natt, men det er ikke ønskelig. De er ikke en del av turistnæringen…
Nå er målet å komme oss gjennom Ardennene og i retning Nederland, før vi en dag i løpet av uken som kommer sannsynligvis tar toget tilbake til der bilen står.
Men før vi har kommet så langt, kan vi være ganske sikre på at det er flere bryggerierier i Belgia, og bordet går rundt og rundt, som Lille Marius sa.