Dag 17, 100 km til Dinant: Gjennom de dype skogene

Da «prins» Pierre Bonaparte var sint, søkte han inn i området der vi syklet i dag. Min tolkning av det franske budskapet kan være preget av at vi trillet nedover langs Semois, en liten elv som bidrar til at Meuse/Maas blir en europeisk elv å regne med. Det var nydelig.

Vi fant til og med en benk hvor vi kokte oss lunsj, og ksote oss, For mange belgiere og nederlendere er Ardennene «deres nærmeste villmark» og bortimot uberørt natur, For nordmenn er det nok, beklageligvis, det en av våre sønner kaller «dominert av ensformig produksjonsskog».

Men det er bratt, de fleste på tur velger å følge Maas. Vi har gått for den bratte varianten, og klatret til sammen godt over 1000 høydemetre. Allikevel ender vi lavere enn vi startet. Det har værtr menge bakker med 10 prosents stigning, heldigvis er de ikke lange.

Belgia er et merkelig land, litt som det vi i dag oppfatter som typisk afrikanske stater, der kolonimaktene trakk grenser uten å tenke på innbyggernes identitet. Etter Napoleonskrigene ble Belgia klumpet sammen med Nederland og Luxembourg. Det varte ikke lenge. Men siden 1830-årene har de vært et selvstendig land, og hatt konflikter mellom de nederlandsktalende og frankophone. Her en kveld satt jeg helt fascinert og lyttet til to ektepar som snakket om hjemlandet sitt. De vekslet sømløst mellom fransk og nederlandsk, slik at jeg forsto omtrent halvparten.

Så langt har vi holdt oss til Wallonia, de franske områdene. Det er unntaksvis at jeg kommer noen vei med nederlandsk.

Under veis tenker jeg en del på Ardenneroffensiven vinteren 44/45. Det må ha vært grusomt for de menige soldatene som kjempet i dette ulendte terrenget og den tette skogen, med forholdsvis korte dager. Offiserene satt på sine beslaglagte slott, og flyttet divisjoner eller kompanier som brikker i et spill. Men å fryse i gjørma, hele tiden i livsfare, må ha vært grusomt.

Dagens tur ble på 10 mil, men vi brukte ganske mye tid på å orientere oss. Dessuten ble det en del klatring. Da vi kom frem til Dinant tenkte jeg at «nå har Svolværsgeita slitt seg»;

Byen er langt fra hva vi forbinder med de «lave landene», selv om den ikke ligger høyt over havet. Her er det faktisk fjellklatrere på sommerleir. Maas har gravd seg skikkelig ned, slik at det er bratte kanter og selve Dinant minner litt om en alpeby.

Etter å ha passert tusenvis av storfe gjennom dagen, hadde Gunnar lyst på biff. Det han fikk var riktignok ikke belgisk blå, men mørt nok. (Belgisk blå er skandaløst godt, med tanke på hvordan dyrene behandles).

Like utenfor Dinant ligger Leffe-klosteret, som er eier av merkevaren Leffe. De har «sold out» til et av verdens støsrte bryggerigrupper, og er ikke lenger et ekte trappistøl. Men godt er det. I dag smakte jeg også nykommeren deres, et forholdsvis´lett sommerøl.

Tidligere i dag var vi i nærheten av Rochefort, som lager noen av de heftigste trappistølene. Det måtte markeres som dessert, og er en del av forklaringen om dette innlegget virker litt ukoordinert….

Nå er vi langt på vei ferdig med Ardennene, og ser at vi sannsynligvis kommer oss til Nederland for egen maskin.

I dag ble vi minnet om at vi ikke er alene langs veien: