Dag 18, 110 KM til Deist, Rystet og litt rørt

Det er viktig å ta på seg nyvasket tøy hver morgen før vi legger ut på tur. Dette er luksusversjonen, hvor både tøy og turist bløtlegges.

I dag passer det å skrive om sykkelveier, i løpet av 11 mil har vi nesten ikke vært i kontakt med biler! Det begynte med tre mil langs Maas/Meuse,. Til tider forbannet vi belgiere, sykkelveier og tradisjonen etter Paris-Roubaix. Nederlenderne kaller det «kinderkoppen», eller barnehoder. Vi kaller det brostein. Det er helt forferdelig å sykle på:

Skuldre, armer og hele kroppen kommer i helspenn. Vi har solide dekk (35 mm for innvidde), men sliter allikevel, Jeg ble rystet, og absolutt ikke rørt, helt i 007s ånd.

Trøsten var at turen langs elven virkelig er noe for seg selv, og svært langt fra det vi forbinder med de lave landene:

Alt forandret seg da vi kom til Namen, eller Namur som wallonerne kaller byen. Derfra syklet vi inn i landet, og åtte mil på bilfri sykkelvei. Mesteparten var langs nedlagte jernbanespor. De stiger aldri mer enn rundt 3 prosent. Dermed ble det en av de flateste dagene vi har hatt. Det var rørende for et syklisthjerte å se hvor bra det kan gjøres.

Dagens kulturelle høydepunkt var Hoegaarden. Det overgår til og med at vi passerte verdens eneste – så langt jeg vet – jordbærmuseum. Det ligger i Wepion. Ølkjennere vil forstå hvorfor, hveteølet herfra er en slags verdensstandard for «hvitt øl». Byens historie går tilbake til romertiden, men «dagens by» ble grunnlagt for over 1000 år siden. For under 100 år siden hadde den lille byen over 30 bryggerier, og et godt antall destillerier. Nå er det bare De Cluis igjen, som i tillegg til Hoegaarden også brygger Forbuden Frukt (med Belgias flotteste etiketter). Bryggeriet er overtatt av Giganten InBev, som har forsøkt å flytte selve bryggingen til et mer sentralisert anlegg. Så langt har tradisjonen vunnet.

Vi måtte selvsagt stanse og drikke inn kulturen. Det gjorde vi på Brokafeen visavis bryggeriet. Det var et mørkebrunt sted, der Julia skilte seg ut, både ved at hun er kvinne og har alle tennene i behold. Men det var hyggelige folk, verten tok hjertelig imot oss. Men han ble avbrutt da en av gjestene snublet mot bardisken, og ble alterert da han ikke fikk en omgang til. Han ble kastet ut, og skjenet over til bilen, klarte å starte motoren og forsvant. Da er det godt for oss syklister å ha en bilfri sykkelsti.

Ikke langt far Hoegaarden vokste Dimitri Verhulst opp, etter hva jeg forstår. Det skjedde i Aalst. En av bøkene hans, De helaasheid der dingen, eller Tingenes bedrøvelighet, finnes også i norsk utgave. Den forteller om oppveksten i slike familier som holder Brokafeen gående økonomisk. (Han har også skrevet et rystende teaterstykke som gikk på Nationals amfiscene for noen år siden, om drapene i Aalst). Romanen er å foretrekke, selv om det er ubehagelig å tenke på at den faktisk beskriver en reell oppvekst. Den er full av rå humor.

Forøvrig serverer ikke Brokafeen bare øl: