Dag tre Bellagio – Bormio 135 km, 1200 høydemeter

Om det finnes en konkurranse om å være Europas flotteste sykkelvei, er jeg bganske sikker på at Colico til Bormio når finalen. Det er 114 km mellom byene, rundt 10 mil er sykkelvei langs elven Adda, resten på en ikke alt for travel bilvei. Landskapet er virkelig spektakulært, av den typen J. C. Dahl og Goethe laget kunst av. Jeg må nøye meg med å ta bilder.

Dagen begynte med ferge fra Balaggio over sjøen til Varenna. En opplevelse i seg selv!

Nordmenn er opptatt av TV-serier som der ingen skulle tru at nokon (unntatt tillitsvalgte i Senterpartiet) vil bu. Italienerne bygger kirker der, oppe i uren-luren-himmelturen. Vi har sett gudshus de mest utrolige steder i dag. Det var åpenbart hardt arbeid å være sognebarn her og der.

Vi måtte sykle et par mil før vi kom til sykkelveien, det gikk langs Comosjøen og gjennom en del tunneller. Men trafikken var ganske lett. Så kom vi inn på Sentiero Valtelina, en sykkelvei Statens Vegvesen og landets fylkeskommuner bør lære av. Den går opp langs elven Adda, flatt til å begynne med, men etter som elven fosser seg, ble det ubehagelig bratt. GPSen viste opp mot 14 % stigning.

Adda, mens det fortsatt var flatt.

Av dagens +/- 1200 høydemetre kom mesteparten de siste milene. Da var vi allerede møre i beina etter 10 mil. På en måte var dette vår siste sjanse til å trene for morgendagens, og årets, store utfordring. Bormio ligger ved foten av den klassiske klatringen opp til Stelvio-overgangen. I hele Italia er det bare 49 hardere klatringer på sykkel. Å trene én gang, og ett døgn i forveien er neppe de beste forberedelsene. Særlig når man blir stuptrøtt etter middag, og kjenner lårene verke.

Vi var så slitne at vi valgte det første, og ganske sikkert ikke det beste, hotellet da vi kom inn i byen. Og vi orket ikke å gå på byen for å lete etter kulinariske overraskelser. Vi ble mette, men kommer neppe til å huske av hva.