Dag 4, årets klatring og en nestenulykke

Her kommer veien fra Prato opp, det var sånn omtrent midt i bildet bremseklossene mine falt ut.

Dagen i dag var et delmål i seg selv, vi skulle over Passo dello Stelvio, den store klassikeren i Giro d’Italia. Turen er også rangert som en av verdens aller flotteste veistrekninger. Oppstigningen fra Bormio er enklere enn fra Prato på den andre siden. (Vi kom sørfra, altså fra Bormio).

Turen ble sånn omtrent 46 km, 21 km opp og 25 ned. Om det var noe flatt, registrerte vi det ikke.

Jeg (Gunnar) har sett bilder og drømt om denne klatringen i mange år. Etter hvert har vi vært over de store Tour-toppene, i både alpene og pyreneene (samt Mount Ventoux midt i mellom).

Lady in Pink, se «inn i» bildet, og serpentinerne Julia er på vei mot.

Veien vi tok er tøff nok, i alle fall for en mann på min alder som drar tilhenger med det to mennesker trenger for en måneds ferie. Været sto oss bi, overskyet, litt duskregn og forholdsvis kjølig, Det er bedre enn sol og varme.

Disse bakkene syklet vi oppover

Vi fikk hårnålsvinger nok! Det var 21 km med gjennomsnittsstigning på 7 prosent. I Italia er det 49 tøffere klatringer, om vi tar med bakkene for mountainbike. På landeveissykkel er det 31 tøffere stigninger. Vi skulle opp 1225 meter, til toppen på 2758 m.o.h.

På veien opp så vi massevis av marmot, eller murmeldyr. Dersom du krysset ekorn og bever, ville du fått et murmeldyr. De er ikke grasiøse, har ikke stor flat hale, og er neppe flinke til å svømme. Ikke har de ekornets sjarme og kvikkhet, eller store øyne. De vagger hit og dit, som vettskremte weightwatchers.

På toppen spiste vi pizza og tok bilder, det var ikke et sjarmerende sted. Men den som liker bratwürst finner mange likesinnede der. En av de få ubehagelige tingene med turen er motorsyklistene som tydeligvis konkurrerer opp og ned. Fartsgrensen på 60 regnes som minimumshastighet.

Da vi startet nedstigningen hadde jeg en mildt sagt ubehagelig opplevelse. For første gang på mange tusen mil var det en alvorlig hendelse med gunnarsykkelen. «Pinnen» som holder bremseklossene på bakhjulet sammen forsvant, sammen med bremseklossene. Plutselig gikk det vel fort….

Litt strips var det som skulle til, så kom vi trygt ned.

Jeg fant klossene og fjæra som holder dem sammen, men ikke pinnen. For å komme trygt ned byttet jeg klossene foran og bak. På forhjulet satte jeg inn en plastikkstrips. Det fungerte utmerket.

Vi kom ned til det de innfødte kaller Prad am Stilfserjoch, og italienere flest omtaler som Prato allo Stelvio. Det var litt uventet. Men nå er vi blant en av Italias språklige og kulturelle minoriteter. På spørsmål fra en restaurantgjest ved siden av oss om alle snakker tysk her, svarte servitrisen: Nei ikke tysk, for de snakker bairisk, nærmere bestemt sydbairisk. Det er endialekt av tysk som brukes mest i Syd-Tirol, men også helt nord mot Augsburg.

Nedturen til de bairiske områdene var spektakulær og en stor opplevelse, bortsett fra litt sviktende tillit til bremsene. Fjellene her er spektakulære, landsbyene idylliske og veiene gode.

Vi tok inn på byens beste (tror vi) hotell, som tilbyr badstu, wellness-center og beauty farm. Vi gikk for badstu, som kom i tre varianter. Mest eksotisk var alpeurtebadstu, med urter på ovnen. Ellers var det damp og vanlig nordisk badstu. Vi hadde faktisk litt svette igjen!