Dag 5, opp og ned, sykkelvei gjennom tre land

Norske myndigheter snakker mye om å tilrettelegge for syklisme, aktivitetsturisme og annet bra. I Syd-Tirol gjør de noe med det!

Fra Prad am Stilfserjoch (Italia) til Ried im Oberinntal (Østerrike), via Martina (Sveits) 72 km, ca 1000 høydemeter

Dagen begynte med sykkelreparasjon. Jeg måtte fjerne noen lyder i Julias sykkel, og en fenomenal mekaniker tok seg av min forbrems. Han kunne ikke snakke et språk jeg (muligens heller ikke noen andre som ikke har vokst opp i dalen) forstår. Men han ga uttrykk for at han hadde opplevd en del, allikevel ikke en brems som var lappet sammen på mitt vis.

Jeg skrøt av italienske sykkelveier i forgårs, og kan ikke annet enn å fortsette i dag. Vi har så vidt vært på bilveier, og hatt litt grus under dekkene. Om noe skal sies for å rakke litt ned på italienske sykkelveier, må det være at de østerrikske er minst lige gode. De neste dagene skal vi følge Via Claudia Augusta. Den fører ikke bare til Roma, men også til Augsburg. Historien går tilbake til romertiden.

Nå er det el-sykler som dominerer landeveien. Godt over halvparten av dem vi møtte fikk tråkkehjelp, og de syklet nedover. Man kan tydeligvis leie sykler og trille ned dalen, den vi slet oss opp. Innovasjon Norge bør sette seg inn i hvordan turistnæringen skaper forretning av ny teknologi, med samferdselsmyndighetens hjelp. For oss var suksessen litt vanskelig, vi skulle motstrøms og måtte passe oss for syklister i alle fasonger, aldersgrupper og erfaringer.

Mesteparten av dagen har vi syklet gjennom en slags parodi på et tyrolerlandskap. Det er grønne daler, blåe blåner, hvite fjelltopper og en evig frykt for at Julie Andrews skal komme jodlende. Det er som å tråkke inn i et prospektkort.

Vi var også en snartur innom Sveits, for å unngå en travel vei. Det er ikke mye å si om landet, basert på hva vi så er det bemannet av små, skjeggete gnomer som dirigerer trafikken forbi veiarbeider. (Med en hyggelig unnskyldning for at vi måtte vente, han mente det kunne være bra med en pause). Men det inntrykket bygger selvsagt på et veldig smalt grunnlag. Landet har sikkert mer å by på.

Men vi er ikke ferdig med klatringen, selv om Stelvio ligger bak oss. Det ligger igjen mye svette etter oss på sykkelstien. Og bena hadde litt dagen der på. Særlig lårene protesterte mot å legge på et par mil til. I morgen ser det ut som om vi får ytterligere 1200 høydemeter. Vi får se hvor langt bortover vi kommer.

Det er 12-13 mil til Tyskland.