Vi fikk i hvert fall trening….

Bad Neustadt til Phillipstahl, 10 mil, 1300 høydemetre

Om vi ser positivt på det, kan vi konsentrere oss om to ting. Det regnet bare den siste timen av dagens tur, og vi fikk mye trening. Det første skyldtes nok flaks. Værvarselet var helvått, med torden. Vi kom stadig til steder der det åpenbart hadde regnet kraftig. Men de lokale bygene traff oss bare mot slutten.

Det andre, det med trening, var vår egen feil. Stort sett. I Neustadt fikk vi et kart på turistkontoret, som vi trodde var godt nok for å finne veien til der den neste kartboken vår begynner. Haha, så enkel er ikke verden. Vi rotet oss skikkelig bort. Det ble en omvei på bortimot en mil. Da vi omsider fant riktig vei, var den veldig trafikkert, hovedveien like ved vedlikeholdes og trafikken omdirigeres. Dermed lette vi etter alternativer. Og rotet enda mer. Mobilnettet i Tysklands grisgrendte strøk er overraskende dårlig, vi kunne ikke benytte oss av telefonene for å finne veien.

Av de 1300 høydemeterne kunne vi nok sluppet unna med rundt halvparten.

Ruten vi omsider kom inn på er «Eurovelo 13, the Iron Curtain Trail», som følger grensen fra den kalde krigen. Den begynner i Kirkenes og slutter ved Svartehavet. Jeg har en bok, Syklisten som gikk ut i kulden, som handler om en sykkeltur langs hele ruta. Forfatteren brukte en østtysk sammenleggbar sykkel, og begynte i Kirkenes vinterstid. Ingen god kombinasjon, men i tråd med engelske ekspedisjonstradisjoner.

Vi skal følge jernteppet, og sporene av muren, til Lübeck. I dag var vi i Geisa, den vestligste byen i østblokken.

Hotellet vi bor på, Røhnerblick, er ikke verdens beste, men artig. Puben er muligens byens eneste, og må tekkes alle. Derfor er det en vegg med flagg og relikvier fra Bayern Müncen, en for Frankfurt og en for Schalke. Den fjerde veggen er bak baren, og full av flasker. Slik får alle sitt.

Vi fikk hjelp av en stamgjest til å låse syklene ned i kjelleren. Han minnet meg litt om en by jeg syklet gjennom i Wyoming. På forhånd ble jeg advart om at Jeffrey City er så liten at de må kombinere rollen som landsbyfyllik og landsbyidiot. Han som hjalp oss kan kanskje bekle begge rollene, helt åpenbart den første.

Jeg glemte en god nyhet, det er kantarellsesong i Tyskland. I Nörderlingen spiste jeg hjortebiff med et lass kantareller. I dag bestilte vi schnitzel mit pfifferlinge, mens vi satt under Schalke-flaggene. Kjøttstykket var som en skosåle 52. Vi ble mette, selv om det lå igjen litt poteter.

Kalium, pottaske, er vanlig i jordskorpen. Utenfor Philippstahl er det et stort industriprodukt.