Landsbyfest og høstvær

Fra Bad Sooden-Alledorf til Walkenried, 95 km, 1200 høydemeter

Nok en yoyo-dag, vi visste sjelden når oppoverbakkene sluttet, det eneste sikre var at vi skulle ned igjen på den andre siden, før det var ny klatring. På det verste 14 prosent. Nok en dag der vi ikke kunne stole på veiskiltingen, muligens er dette et ansvar for delrepublikkene, i alle fall mener vi å ha erfart at Bayeren var mye bedre enn Thüringen.

Gunnar, på offisiell sykkelvei.

Heldigvis har vi en liten GPS, som hjelper oss når kart, skilt, stedsans og orienteringserfaring kommer til kort. Telefon er det vanskelig å bruke, på grunn av dårlig nett.

Været var ikke mye å skryte av, litt norsk oktober. Overraskende kaldt i nordavinden, en smule yr nå og da. Vi svettet, men det var ikke takket være solen. Kontrasten til å surfe på hetebølgen gjennom Frankrike er veldig stor.

Noe som slår meg når vi sykler slik, er hvor mange landsbyer og lokalsamfunn som samles til sommerfester. Langs veien henger det plakater om alle slags fester. Det er Mallorcafest med helgrillet gris, og – dette er ikke noe jeg finner på – landsbykonsert med The Twilight Zone and the ompa hompas.

Da tror jeg vi snakker ompa til du dør, og døden kommer som en befrielse. Så langt har vi vært med på to landsbyfester, der det er rigget til med partytelt og scene på markedsplassen. Tross dårlig vær, har det vært trivelige greier, god stemning og ganske bra musikk. (Twilight Zone er først ute i august, så dem vet vi ingen tin om).

I Norge går vi i tog 17. mai, og det er det. I dag bestemte vi uten særlig annen grunn enn at vi var sultne, å sykle til Duderstadt. (Offisielt slagord «Eine stadt mit Charme»).

Vi forsto raskt at noe spesielt var i ferd med å skje, da vi satt oss ved uteservering på en slags kinesisk restaurant (som antagelig får den sursøte sausen sin på tube fra en kjemisk fabrikk). Masse mennesker linet seg opp, men passet på å ikke skygge for oss. De ventet på det årlige borger- og skyttertoget, som marsjerer gjennom byen andre søndag i juli hvert år.

Dette var menn (og noen damer) som tar tradisjoner på alvor, og får medalje for innsatsen. En skarve ridder i ordenen Oranje Nassau kan føle seg ganske tilsidesatt. Og så hadde de fjollete små hatter med store fjær.

Av skyttere så vi bare noen, og de var amazoner, utstyrt med bil og bue.

Sannsynligvis er det ikke slik at mennene har kjempet og kvinnene grått i Duderstadt.

Vi endte dagen på et overnattingssted vi bestilte i går, et ekte jaktslott ved foten av Harz-fjellene. Jakta har sannsynligvis vært dårlig, i alle fall serverer de ikke middag. Så vi måtte ut i landsbyen. Vi endte på en ganske brun kneipe, der de serverte all slags mat. Både svineschnitzel og svinefilet. Vi ble mette, for å si det slik.

I morgen er trolig den siste klatreteappen vår. 50 kilometer over Hartzfjellene ligger det nordtyske flatlandet.