Å dra til Blokksberg!

Feuerstein, oppkalt etter en steinstøtte (vi var der for noen år siden) som minner om Pipesteinen i skråningen ned mot Steinsjorden.

Walkenried til Weringerode, ca 50 km, 600 høydemeter

Hartzfjellene er en ås etter norske begreper, riktignok en høy og flott ås, men ikke noe egentlig fjell. Vi har vært på toppen før, og i dagens svært hustrige tåke så vi ingen grunn til å ta omveien.

Toppen heter Brocken, eller Blocksberg på folkemunne. På norsk Bloksberg, og her snakker vi om toppen der hekser danser rundt bålet og får besøk av Styggen sjøl.

St. Hans på Brocken, illustrasjon til Göthes Faust. Göthe var mye i Hartzfjellene.

Det er en slags norsk Kolsåstopp, i ente potens. Fra 1945 til 1989 var det ikke Styggen som holdt til her, men de østtyske militære. Det var ille nok, de etterlot seg en arkitektur så stygg at det gamle Kredittkassebygget på Stortorvet blekner. For fra Brocken kunne de overvåke mye av det som skjedde vestover. Toppen er med sine 1141 m.o.h. det vesteuropeiske kontinentets høyeste topp, nord for Alpene.

Vi tråkket opp så langt vi måtte, og trillet ned. For 10-15 år siden var vi her med bedre tid. Da bodde vi på et fantastisk, lite familiehotell nær toppen. Og mannen som skulle stelle hjemme serverte oss lokale spesialiteter med en veldig god vri. I og med at toppen var strategisk viktig, ble vanlige østtyskere nektet adgang. Partieliten holdt liv i noen få hoteller, resten forfalt gjennom tiårene med kald krig. Få steder finner man så mange spøkelsesaktige hus. Vi så et par i dag også.

Harzfjellene har forøvrig sin egen schnapps. Feuerstein kan nok best nytes av mennesker fyrt opp av en solid dose lokalpatriotisme. Vi fikk en liten flaske av hotellverten, den gangen for 10-15 år siden. Og jeg vet ikke hvor den ble av, sannsynligvis reddet den en saus en gang.

Rådhuset på torget er 400 år gammelt.

Werningerode er en fantastisk turistby, med bindingsverkhus og mye historie. I kveld fikk vi et av turens beste måltid. Vi spiste lokal ørret.

Bakgate, byen har mange slike.

Vi bestemte oss for å bli her, og heller forberede de neste dagenes rute. Ved hjelp av et veiatlas kom vi til at vi kan sykle langs kanaler mesteparten av veien til Lübeck, derfra må vi orientere oss til Kiel. Opprinnelig var planen å snirkle oss langs det gamle jernteppet. Men været er så dårlig, kaldt og vått, at vi velger en raskere vei. Uansett vet vi at den vakreste naturen ligger bak oss.

Vi fant et godt, og etter Julias forhandlinger, billig hotell.