Lütjensee til Kiel, 100 km. I mål etter til sammen 1640 km
For første gang på to og en halv uke gikk jeg i dusjen uten klær på. Jeg kjente meg egentlig ganske naken. Til å begynne med, de første dagene av turen, var det litt ubehagelig. Men med bare to sett sykkelklær er det viktig å vaske dem. Det skjer effektivt ved å ta dem med i dusjen.
Jeg tror ikke bena mine har vært så bleike etter sommerferien på mange år. Men i dag skinte solen lenge nok til at vi angret litt på bestemmelsen i forgårs, da vi bestlte båt fra Kiel og ikke fortsatte til København. Men i morgen er det meldt regn igjen…
I dag gadd jeg ikke. Det ble en timilstur, så godt som uten orienteringsproblemer eller dramatikk. Men minst en tredjedel var på grusvei, til dels dårlige kjerreveier. Det mest dramatiske var at jeg satte forhjulet i et hull med løs sand, og var farlig nær en skikkelig velt.
Dagen var såpass ordinær, og vårt ønske om å komme til Kiel så sterkt, at det nesten ikke var tid til å ta bilder. Lunsj spiste vi på en parkbenk i Bornhöved. Bynavnet lyder litt dansk, men parken het Adolfplatz. Den inneholdt åtte av byens 13 historiske monumenter. Det nyeste var til minne om den tyske gjenforeningen, de andre til minne om kriger Tyskland har vunnet. Den siste var i 1871. Den første var Slaget ved Bornhöved i 1227, da Grev Adolf IV slo danskenes kong Waldemar II, akkurat her i byen.
For oss skandinaver er det interessant at også den annen slesvigske krig får positiv oppmerksomhet, det var da danskene måtte avstå det man i dag kan kalle deres «nordtyske besittelser». I norsk åndsliv skapte preussernes aggresjon, og den svensknorske unnfallenheten stor harme. Skandinavistene raste over at Danmark ble latt i stikken. Bjørnstjerne Bjørnson skrev dikt og artikler. Ibsen ble frustrert og la de nasjonalromatiserende skuespillene på hylla, i stedet sparket han mot den norske folkesjela i Peer Gynt.
For andre gang på to år har vi krysset det europeiske kontinentet. I fjor fra Barcelona til Amsterdam, i år Milano-Kiel. Det gir mye å tenke på. Særlig dagene langs den nedrevne muren var interessante. De minnet om turen Wien-Venezia for noen år siden. Da syklet vi langs den ungarsk-østerrikske grensen, der de innesperrede østeuropeerne først brøt gjennom gjæret.
Sykkeltur er god historieundervisning. I morgen skal jeg oppsummere litt om syklingen, erfaringer vi har gjort og råd til andre som vil prøve seg.