Utenfor et supermarked snakket jeg med en østerriker. Vi sto der og fylte på sykkelflaskene våre. Han var på vei sørover, vi skulle fortsette mot nord.
«Det er ikke noe eventyr lenger i Europa», sa han, da jeg spurte om han hadde noe mål for turen.
«Her er alt så sikkert og regulert. Drømmen min er å sykle til Sør-Afrika».
Nå var planen å sykle til Gibraltar og ta båten til Marokko. Jeg spurte om han virkelig tenkte å sykle gjennom Vest-Afrika, Mali, Nigeria osv.
«Njaa, jeg vet ikke, jeg kommer vel ikke så langt, må vel stanse sør i Marokko, det blir det samme om igjen.»
Tidligere i år gikk første forsøk i vasken, han ville ta østkysten nedover. Men da han kom til Aswan sør i Egypt, var det ikke mulig å fortsette inn i Sudan.
«Jeg opplevde det samme da jeg skulle østover, kom meg gjennom Pakistan, men ikke over grensen til India».
—
Hvorfor begynne betraktninger om Tyskland som sykkelland, med et møte med en ganske sprø ung mann? Først og fremst på grunn av at han var morsom, men også for å understreke at sykling er for alle. De ekstreme eventyrerne og trygghetssøkende kontoristene kan møtes på landeveien, og ha mer felles enn man skulle tro.
Ruten vi valgte er av de virkelig trygge, stort sett har vi syklet på sykkelveier, i sykkelfelt langs større veier, eller på rolige landsbyveier. Så la vi inn en ekstremøvelse, da vi klatret opp Stelviopasset. Det var en gammel drøm, etter å ha vært opp de fleste klassikerne i Frankrike. Men det finnes mye enklere veier over Alpene.
Det enkleste om man skal sykle gjennom Tyskland, er selvsagt å starte sør i landet, ikke i Italia. Men vi er enige om at den flotteste naturen, beste maten og hyggeligste menneskene var i Tyrol, fra Nord-Italia til litt inn i Bayeren. Vi ville ikke gått glipp av det.
Skal man sykle i disse regionene er det mange muligheter for å finne godt kartlagte ruter. Etter Stelvio fulgte vi Via Claudia Augusta gjennom Østerrike til Tyskland. Den var godt skiltet, og stort sett på greie veier.
Fra Fussen helt på den tyske grensen mot Østerrike, fulgte vi Den romantiske veien til Wurzburg. Vi kjøpte en kartbok over ruten, og fulgte den nesten slavisk.
Veien går gjennom småbyer og gjennom frodige kulturlandskap. Vi har aldri sett markblomster som det vi opplevde.
Veiene varierte mellom «kommuneveier» til stier i skogen.
Deretter skiftet vi til «Iron Curtain Trail». I utgangspunktet er ideen kjempegod, det skal kartlegges og tilrettelegges for sykling fra Kirkenes til Svartehavet. Men det gjenstår mye arbeid, vi slet ofte med å finne veien. I boken The Cyclist Who Went Into the Cold beskriver Tim Moore turen, han startet vinterstid i Kirkenes og syklet på en østtysk kombisykkel. Det var ikke for enkelhets skyld, men for å få noe å skrive om.
Som jeg har nevnt i bloggen gang på gang, er sykling måten å oppleve dette på. Mens beina går opp og ned, opp og ned, er det god tid til å reflektere.
De siste bratte bakkene i Tyskland er opp Hartz-fjellene, det er ikke mye mer enn å sykle fra sør til nord i Nordmarka hjemme. Da vi var ferdige med dem, ble vi enige om å sykle raskere nordover. Etter Østerrike hadde vi regn og kald motvind, og værvarsler som lovet mer av det samme.
Nord for Hartz er Tyskland ganske som Danmark, men med bedre pølser. Muligens er merkingen av sykkelveier et regionalt, eller delstatsansvar. I alle fall varierer det mye. Etterhvert som vi kom nordover ble både skiltingen og kaffen dårligere. Vi satset på en kombinasjon av papirkart og Google, det fungerte stort sett greit.
Konklusjonen er at Tyskland er et veldig godt ferieland, men daglige, positive overraskelser for oss som stort sett bare har reist gjennom eller over, for å komme til mer eksotiske steder.
Men vi ble forbauset over at så få, selv unge, snakker engelsk. Og mobildekningen er overraskende dårlig utenfor de store byene.
På den positive siden: Tyske bilister følger i all hovedsak trafikkreglene, de praktiserer vikeplikt for syklister! Og kanskje den største overraskelsen: Vi ble ikke jaget av én eneste hund. Langs gang- og sykkelveiene var det mye hundelufting. Hver gang vi ringte med bjellene for å varsle vårt komme, stanset eierne, dro hunden inntil seg og smilte pent da vi for forbi. Det skjedde hver gang! I andre ord minimalt med konflikter langs veien. Forutsetningen er vel at syklistene også holder seg til reglene og praktiserer folkeskikk.
