I et par år har jeg lett etter tiuren. Noen steder i Marka skremmer man dem opp ganske ofte. Det er gjerne langt fra stier, der ingen motorsag har vært.
Når man skremmer dem opp braker det skikkelig, noen ganger fyker kvist og mose mellom trærne. I skumringen er det direkte skummelt. Men hvordan finner man dem? Jeg har lett etter spor og jeg har lett etter bæsj.
Det kan være vanskelig å forklare forskjell på bæsj fra orrfugl og tiur. Men ikke når man kan sammenlikne…
Da gjenstår spørsmålet om hvor det er de leker seg om våren. Orrfugl er som regel lettere å finne, på åpne myrer. Dessuten høres de en kilometer eller to unna. Tiuren foretrekker ofte små koller eller ganske tett skog.
Lydene de lager bærer ikke langt.
Med andre ord vanskeligere å finne.
Men i våres hadde jeg flaks. Jeg lette et sted hvor jeg vet de er. Jeg har skremt dem opp, sett spor i snøen og fingertykke bæsjer. Nå fant jeg litt fjærdotter også. Senere på ettermiddagen kom jeg tilbake og satt opp teltet.
Over og foran teltet brukte jeg kamuflasjenett. Så var det bare å legge seg. Den som skal se tiur må ikke bare stå opp tidlig, men falle tidlig til ro også.
Utpå kvelden hørte jeg tiur fly inn og sette seg i trærne. Det er skikkelige drønn!
Utover morgenen lurte jeg på om jeg hadde skremt dem. Det skjedde ingen ting. Først ved soloppgang begynte rare metalliske klukke- og filelyder.
Men ville de komme ned?
Da solen kom opp så jeg den første, ganske langt unna meg spratt den opp og ned. Som om den ba om oppmerksomhet. (Det gjorde han nok, om ikke fra meg).
Og før jeg visste ordet av det, kom en svær kar vaggende foran teltet.
Dette var natt til 16. mai, og jeg vet ikke om røyene har fått det de er ute etter. I alle fall så jeg ingen.
Inne i skogen hørte jeg det som kanskje var gamlefar, leiksjefen, han med rett til å parre. Han var grov i målet, og jeg tror han bare lot ungdommen drive med sitt, så lenge det ikke var noen røyer å befrukte.
