Tilbake til

start

SYKKELGUNNAR Pyreneene

Pyrene ble voldtatt av Herakles og fødte en slange. Hun flyktet opp i fjellene, hvor hun enten ble brent eller spist av ville dyr. Pyrene er "brann" på gresk, og vi finner det igjen i ord som pyroman. Fjellene hun flyktet til, mellom Spania og Frankrike når opp i over 3400 meter. Med andre ord ikke like høye som Alpene, men på mange måter like "alpine" med bratte sider, snø på toppene og grønne daler.

Om vinteren er fjellene preget av skiturister. Sommerstid blir mange av disse "destinasjonene" nærmest spøkelsesbyer, med stengte hoteller, kuer og sauer i gatene og til tider ganske dårlig servicetilbud. Syklister, enten landeveis- eller utfor-, er en viktig inntektskilde, ved siden av fotturister.

Etter at fjellene ble innlemmet i Tour de France i 1910, har de blitt en viktig del av sykkelmytologien. Derfor var det en gammel drøm somgikk i oppfyllelse sommeren 2015, da vi kjørte ned dit med syklene bak på bilen. Vi har gjort det samme i alpene, og har syklet opp Mont Ventoux tidligere.

På mange måter likte vi Pyreneene bedre enn Alpene. Det kan skyldes at det er færre turister der, men også at maten er bedre, menneskene hyggeligere og vi ble veldig positivt overrasket over forskjellene på fransk og spansk side.

Å reise i dette området er enkelt, selv om det hjelper å kunne litt fransk. Vi møtte velvilje og ønske om å forstå oss over alt. Ingen vi møtte slet med å forstå at vi var der for å sykle.

Bilturen fra Norge kan fort bli alt for lang og kjedelig. Vi stanset riktignok under veis, og syklet i Vogesene og i Jura-fjellene. Men det er et godt alternativ å fly til en storby som Toulouse, Pau eller Pamplona. Der kan man enten sette seg på sykkelen, leie bil, eller finne en buss som går i riktig retning. Det er ingen grunn til å frykte problemer med å finne hotellrom, om sommeren er det en enorm overkapasitet de fleste stedene. Med andre ord, forhåndsbestilling er ikke nødvendig for den som liker å improvisere.

Det finnes mange reisebyråer og foreninger som arrangerer "toppturer". Det er mulig å bli kjørt fra dal til dal, få serveringer når toppen er nådd og så bli stappet inn i en minibuss klar for neste utfordring. Vi møtte mange slike grupper, og deltagerne var entusiastiske.

Pyreneene har mye annet å by på enn "ekstremklatringer". Vi gikk fottur i fjellene, og hadde lengre sykkelturer i dalene. Som så mange andre stder i Frankrike og Spania er det gode merkede sykkelruter, og turistkontorene gir bort gratis sykkelkart. Med andre ord, norske reisemål har ganske mye å lære.

Col dAubisque kan klatres fra to sider. Fra vest starter man i Laruns, og har 16 km til toppen. Det innebærer 1190 høydemeter, til toppen på 1709 moh.

Fra den andre siden er det naturlig å starte i sykkelparadiset Argelès-Gazost.Da har man 19,5 km opp, med gjennomsnittlig stigning på 5,2 prosent. Men det skjuler at man må ned et godt stykke etter Col du Solour, før det bærer opp igjen. Veien fra denne siden er mye mer "dramatisk", og går for å være en av kontinentets virkelig vakre veistrekninger.

Da vi klatret fra vestsiden bodde vi i Gourette, et gansk sjelløst skisted. Vi fikk rom på L`Amoulat, og det var et bra valg. Kjøkkenet anbefales i den røde Michelenguiden, med god grunn.

Fra østsiden bodde vi i Argelés-Gazost, på Beau Site. Et veldig hyggelig hotell! Og byen har nok av gode restauranter, selv om vi ikke ble særlig imponert over de som lå ved torget og tiltrakk seg mest mennesker. Byen er et samlingspunkt for syklister fra hele verden. Med tre klassiske klatringer (Hautacam og Tourmalet også) i umiddelbar nærhet, er det ikke så rart.

Mange av hotellene har sykkelgarasje og andre tilbud spesielt tilpasset slike som oss.

Hautacam er ikke en "col", eller fjellovergang, men et skisted i fjellene over Argeles Gazost. Den har vært avslutning på flere tunge Tour-etapper.

Turen opp fra byen er på 17,3 km, med en høydeforskjell på 1170 m. Det høres kanskje ikke grusomt ut, men er det... De første kilometerne etter at stigningen begynner er veldig uregelmessige, med noen forferdelig bratte kneiker. Det kjentes som en spinningtime ledet av en virkelig grusom psykopat...

Vi kom ikke inn i noen virkelig god rytme før det jevnet seg ut halvveis. Så kommer det en kilometer med 10 % når man nesten er på toppen....

Vi syntes det var slitsomt opp, og skummelt ned. Følelsen av å virkelig ha fått til noe under brennende ettermiddagssol ble ødelagt da vi kom til bunn av bakken, og så at mange av dem som hadde passert oss på veien ned snudde, for å ta bakken en gang til....

Col du Tourmalet var årets store mål. Fjellpasset er uten sidestykke det mest brukte i Tour de France, og kan klatres fra to sider. Rittet gikk over der i år, og Gunnar skrev om det for Aftenposten.

Vi syklet fra begge sider. Vestfra er tyngst og vakrest. Uansett hvilken side man kommer fra, er det en prestasjon for vanlige mosjonister (som oss) å nå toppen.I alle fall var Gunnar så sliten at det til og med smakte godt med en Cola!

Vi bodde på et svært middels hotell i den usedvanlig stygge skibyen La Mongie. Stedet stinker av gjødsel, etter kuer, sauer, esler og llamaer (!) som går fritt omkring. Det er ikke lett å finne god mat der.

Men byen har en helårsattraksjon, og det er taubanen opp til observatoriet på pic du Midi. Turen opp er spektakulær, og utsikten på toppen fantastisk! Vi visste det ikke, og hadde ikke nødvendigvis råd, men det er mulig å overnatte der oppe. Både soloppgang og nedgang må være en fantastisk opplevelse.

Vi var i La Mongie en uke før Tour de France, da sto det allerede parkert bobiler på de beste plassene. Ofte hadde de sperrebånd for å markere territorie... Å bare sitte der en uke, for å oppleve noen timers moro, er utenfor vår fatteevne.

Men de syntes nok at vi hobbysyklister er noen raringer også. Ikke mange gad å følge med på den ganske strie strømmen av kvinner og menn i midtlivskrise som slet seg oppover.

Pyreneene som reisemål for mer fornuftige folk

Vi klatret ikke bare topper, og forstår veldig godt at mange vil ha ferie i ferien sin. Derfor er det viktig å understreke at vi også gjorde mye annet flott. Men Pyreneene er et feriemål for dem som liker aktivitet, frisk luft (når man unngår sauemøkk) og pen natur. Shoppere må nesten henvises til Andorra, vi holdt ut i litt over to timer, inkludert lunsj....

På spansk side var vi innom mange nydelige byer. Vi oppholdt oss lengst i Espot, nord for Sort. Det ligger helt opp mot en nasjonalpark, hvor man kan gå utrolig flotte vertikale fotturer. En dag syklet vi opp på den andre siden av dalen, der vi tilfeldigvis gikk inn på Casa Tonya for å spise lunsj. Der satt Tonya, en venninde og en eldre kar som drakk rødvin av melkeglass. Joda, hun kunne servere lunsj, men hadde bare en meny. Vi var slitne og takket ja. Det ble syv-åtte retter, med hesteribbe på en seng av granbar som høydepunkt.

I Frankrike bodde vi et par netter i Gavarnie, med flotte fotturer. I dette området ligger det tre "sirkler", eller halvsirkler i fjellet. Den mest kjente er Cirque de Gavarnie, med noe de hevder at er Europas høyeste fossefall, med runt 400 meter innebærer det at Norge ikke er med i Europa.... Toppene rundt "sirkelen" kan uansett ikke norske fjell stille opp mot, de var på got over 3000 meter.

Før vi kjørte gjennom Andorra var vi et par dager i Ax-les-Thermes. Det er også et skisted som bare har delvis sommeråpent. Men de hadde landsbyfest mens vi var der, og det var stor moro.

Her er bloggen vi forsøkte å vedlikeholde under veis.