TH. Kittelsens fornemmelse av natur
Som så mange andre nordmenn vokste jeg opp med Th. Kittelsens illustrasjoner til folkeeventyrene. De har blitt i meg hele livet, og dukker opp igjen når jeg er ute i naturen.
Han var en av de unge, norske malerne som fikk stipend for å reise til München og studere. Teknisk sett var han langt fra blant de beste. Men han fanget noe mange nordmenn kjenner seg igjen i. Fra Jomfruland, via østnorske skoger til Skomvær i Lofoten, tegnet han naturen slik vi opplever den.
Jeg tror ikke han noen gang så trollene, men det må ha vært nære på mange ganger. I alle fall kjente han på det eventyrlige, skremmende, koselige og ensomme i naturen. Spennet av følelser er stort når man går i naturen. I dagslys kan det være harmonisk og nesten kjedelig. I skumringen blir det mer spennende, og når skyggene blir lengre, kommer mye rart frem.
Som alt annet på denne nettsiden er det et evigvarende prosjekt. Nye bilder blir lagt til, mens noen erstattes av bedre “match”. Målet er å gjenskape stemningen, ikke nødvendigvis at alt er likt. For å få det til, tar jeg meg visse friheter med lys, skygger og farger.
Skogstrollet er en gjenganger i Kittelsens bilder. Og vi som går mye på Krokskogen synes det er lettere å tro på troll enn UFOer, for vi ser dem i skumringen.
Ravnen er en mytologisk fugl, den varslet død. Derfor spiller den en viktig rolle i Kittelsens verk om svartedauen.
Havtrollet jeg fant virker litt forbauset og ikke like truende som Kittelsens.
Og nå noe helt annet!
Kittelsens bilder av dompap har ikke noe av det truende, de er bare eventyrlig vakre.
Kittelsen så mye tiur. Det er lengre mellom dem nå, selv om jeg ser dem noen ganger. Her er en orrfugl standin.
Vil du se flere bilder av skogsfugl og leik, kan du trykke her.
Igjen orrfugl for tiur, men det er noe trolsk i stemningen. Det skulle bare mangle, for bildet heter «trollfugl».
Kan du se fossegrimen? Han dukker urovekkende ofte opp når bildet blir tatt med litt lang lukkertid. Med andre ord, noe er det i fossen!
Hare (Lepus timidus), er en reddhare og nattdyr. Kittelsen kalte den Rædharen. Med flaks og tålmodighet kan man se den under månen. Trykk her for å se flere harebilder.
Det finnes også en video med STERKE SCENER fra harens liv!
”Haren lo så kjeften sprakk”, kaller Kittelsen denne tegningen. Hans hare ser mer ut som det biologene kaller en sørhare, men det er noen likhetstrekk rundt munnen mellom hans og min.
Kanskje en kombinasjon av haren med det skjeve smilet, og den litt sjenerte under her ville matchet haren med kjeften som sprakk?
Jomfruland, det må ha vært her på utsiden at Kittelsen så det samme som meg.
