Tiur
Storfuglene, herr Tiur og fru Røy, er vanskelige å få en avtale med. Mesteparten av året er de langt der inne i skogen. De sier ikke noe. Men om de skremmes opp, skjer det som regel med noen skikkelige brak. Det kan fort være en fire-fem kilo som skal opp gjennom kvister og grener.
Leikene deres er vanskelige å finne. Ofte er det koller omgitt av tett, gammel skog. I motsetning til orrfuglen, lager ikke tiuren høye lyder. Man må være ganske nær for å få det med seg. Da blir det vanskeligere å finne dem. Lydene er merkelige, en slags klikking. Det begynner rolig, så øker tempoet, helt til det høres som om noen drar korken ut av en vinflaske. Så kommer det skjære- eller saglyder.
Da jeg fant en godt gjemt leik på Krokskogen, tenkte jeg at det skulle gå greit å få se aktiviteten. Men om jeg la meg på sørsiden, lekte tiuren på nordsiden. Eller den kom ned og herjet bak teltet. Noen ganger så jeg et hode komme opp over kanten. Andre ganger bare hørte jeg den klukke.
Men omsider viste den seg.
Her er det også bilder fra en leik i Østmarka. Den er veldig tett og vanskelig, slik det gjerne er utenfor allfarvei i denne marka.
